Intervju med Holbergprisvinner Natalie Zemon Davis
Holbergs internasjonale minnepris for 2010 tildeles kanadisk-amerikanske Natalie Zemon Davis. Dette er første gang prisen går til en historiker. Her svarer prisvinneren på spørsmål fra redaksjonen.
Professor i historie Natalie Zemon Davis tildeles Holbergs internasjonale minnepris for 2010. (Foto: J. Carvalho).
Gratulerer! Hva betyr det for deg å få Holbergprisen?
– Jeg er begeistret og beæret over å bli tildelt Holbergprisen. En av gledene ved tildelingen var å oppdage Ludvig Holberg. Som historiker skrev han ikke bare de kristne kirkenes historie, han skrev også om jødene – på en ikke-partisk og vitenskapelig måte. Holberg skrev seriøse historiebøker for akademiske lesere, men også satiriske komedier for vanlige teatergjengere. I sin roman Nicolai Klimii iter subterraneum tildelte Holberg prestisje og makt ikke bare til mannlige, men også til kvinnelige skapninger. For en historiker som meg – som har forsøkt å skrive om mennesker med ulike religioner, som har jobbet med en film og nå er rådgiver for et skuespill, og som har skrevet om kvinner som historiske aktører på lik linje med menn – er Holberg et forbilde for sin tid. –Jeg er også veldig takknemlig overfor de norske myndighetene som ved å dele ut denne prisen anerkjenner betydningen av forskning innenfor humaniora og samfunnsvitenskapene, og overfor de norske akademikerne og tenkerne som fant mitt arbeid verdig en slik ære. Jeg takker også fortidens mennesker som etterlot seg spor fra sine liv som jeg har kunnet skrive om, og de mange forskerne – gamle og unge – som jeg har lært så mye av. Enhver prisvinner bærer på kunnskap fra andre. I Bergen vil jeg representere en måte å skrive historie på, en historie som forteller om vanlige folk så vel som konger.
Hva skal du bruke prispengene til?
– Deler av pengene vil jeg bruke på utdannelsen til mine barnebarn, men jeg planlegger å gi bort en betydelig del. Som samfunnsborger ønsker jeg å bruke pengene til å fremme fred og rettferdighet i Midtøsten, og jeg vil også donere til organisasjoner som bidrar til utdanning og sikkerhet for kvinner. Som forsker vil jeg donere til biblioteker med sjeldne boksamlinger – som jeg selv har hatt god bruk for og lært mye av – og til fond som støtter studenter og arbeidet til unge forskere.
Har du mottatt noen priser tidligere?
– I 2001 ble jeg tildelt Aby Warburg-prisen fra Hamburg, en pris for bidrag innen kunst, kultur og humaniora. Både Aby Warburg og Hamburg hadde en spesiell betydning for meg. I sin dreining mot kulturhistorie var Warburg påvirket av sitt besøk hos puebloindianerne. Warburg døde få år før nazistene kom til makten, men det store biblioteket han hadde opprettet i Hamburg måtte flyttes til London. Min egen dragning mot kulturhistorie var også påvirket av min interesse for etnologi og antropologi. Som Warburg kommer jeg fra en jødisk familie. Jeg dro til Hamburg tidlig i 1990-årene for å avdekke historien til en tysk-jødisk handelskvinne som levde i det syttende århundre – Glikl Hamel – en av aktørene i min bok Women on the Margins (1995). Hun var en fascinerende skikkelse, og jeg skrev om livet hennes for å bidra til historien om kvinner, men også for å skrive jødene inn i Hamburgs historie. Å bli tildelt Warburg-prisen i Hamburg betydde mye for meg som en antropologisk historiker og som en jødisk kvinne. Det føltes som en restitusjon av fortiden.
Hvorfor ble du historiker?
– Jeg forelsket meg i historie allerede på high school. Jeg kom fra en typisk amerikansk innvandrerfamilie – mine besteforeldre og oldeforeldre immigrerte fra Litauen, Polen og Hviterussland i det nittende århundre. De snakket aldri til oss barnebarn om sin fortid, og mine foreldre var likegyldige til sine forfedres historie i Europa. De ville beholde sin jødiske identitet, men være fullt ut amerikanere. Jeg hadde ingen oppfatning av hvor jeg passet inn i historien. Den tradisjonelle amerikanske fortellingen tilbake til den amerikanske revolusjonen tilhørte de rike jentene på privatskolen jeg gikk på, ikke meg. Da jeg begynte å lære om Europas historie, særlig opplysningstiden og den franske revolusjon, ble jeg inspirert av filosofene og de revolusjonæres streben for og tro på at de kunne forandre verden. «Dette er min fortid», tenkte jeg. –Jeg likte de mange hendelsene og de overraskende vendingene i fortellingene om fortiden. Denne intellektuelle gleden ble sterkere da jeg gikk på universitetet, både på lavere grad og senere som doktorgradsstudent. Den direkte kontakten med kilder fra fortiden –tekster fra observatører og tenkere, redegjørelsene om alt fra hverdagsliv til store omveltninger –jeg elsket å lese dem, å ha dokumenter og bøker fra fortiden i mine egne hender. Slik føler jeg det fortsatt. I tillegg var jeg særdeles politisk interessert allerede som laveregradsstudent. Jeg følte at historie spilte en viktig rolle i vår forståelse av nåtiden, og at vår tids problemer gav spørsmål å stille til fortiden. Historikeren må aldri forvrenge sine bevis for å få dem til å passe forhåndsbestemte politiske synspunkt, men nåtidens problemkomplekser kan være nyttige redskaper i utforskningen av fortiden. Jeg begynte på min bok The gift in sixteenthcentury France (2000) på et tidspunkt da markedsfundamentalismen nådde et høydepunkt. Selv ville jeg utforske en annen mekanisme for utveksling av varer og tjenester enn markedet. Gaver er ikke et universalmiddel og gaveutveksling kan skape mange problemer, men en studie av praksisen rundt gaver kaster et interessant lys over markedets mekanismer.
Hva er historikerens viktigste oppgaver i dag?
– Av historikerens oppgaver er noen tradisjonelle. Å like og være entusiastisk over sitt forskningsfelt, å søke vidt og dypt etter kilder, å upartisk analysere materialet, å gjøre en innsats for å forstå og formidle de historiske aktørenes aspirasjoner og synspunkter. Kritiske betraktninger skal først og fremst være de historiske aktørenes egne. Men vårt spesifikke historiske øyeblikk i det tidlige tjueførste århundre krever vår oppmerksomhet rundt visse temaer og forutsetter vår tilnærming til det historiske materialet. Vi må være oppmerksomme på hvordan vårt fag påvirker sammenkoblingene og relasjonene mellom de ulike folkeslag og hvordan mennesker bedre kan forstå og dele verden med hverandre. Vi bør være oppmerksomme på hvordan historie kan bære på skjebnen til den naturlige verden og de andre skapningene i den foruten mennesker. Vi bør reflektere over våre forskningsfelt fra f lere perspektiver, skrive både som en del av vår egen lokale politiske enhet, men også som medlem av større samfunnsstrukturer – det jeg kaller desentralisert historie. Historikere skal selvsagt velge sine forskningsemner fritt, etter det de finner interessant og viktig – enten det er mikrohistorie, en biografi eller en stor politisk, økonomisk eller religiøs bevegelse. Jeg snakker her om den mentale rammen, de fortolkende sprangene, og den betydning vi bringer til det emnet vi skriver om – perspektivet vi bruker og meningen vi får ut av dem.
Hvilke av dine bøker vil du vise til for dem som har lyst til å sette seg inn i forfatterskapet ditt?
– Jeg har aldri tenkt på bøkene mine som en introduksjon til meg og mitt forskningsfelt, men heller lagt vekt på lesernes interesser og hva som tjener dem best. Return of Martin Guerre (1983) er min mest tilgjengelige bok for den vanlige leser, men inkluderer også nytt materiale og for tolkningsmetoder som er interessante for forskere. Dette er historien om en bedrager i et bondesamfunn som ble sentrum for en kjent straffesak i det sekstende århundre. Boken ble også filmatisert, og i denne sammenheng fungerte jeg som historisk konsulent. Boken ga meg sjansen til å gjenskape landsbylivet og reflektere over identitetsutøvelse blant bønder, menn og kvinner, samt blant dommere og andre som ønsket høy status. Jeg benyttet teknikker fra etnografi og litterær analyse for å forstå bevisene fra arkivet og de juridiske tekstene, men jeg har også prøvd å skrive på en måte som gjør teksten attraktiv for den generelle leser. Blant bøkene mine har jeg ingen favoritter, jeg var like engasjert i hvert av emnene da jeg skrev om dem og blir fortsatt begeistret over gåtene som ennå ikke er løst. Men The return of Martin Guerre kan være en akseptabel introduksjon til hva jeg gjør og bryr meg om.
Har du noen oppfordringer til norske historikere?
– Det historiske miljøet i Norge har en fantastisk rekkevidde – jeg tenker for eksempel på de viktige programmene i afrikanske studier dere har i Norge. Jeg forestiller meg at historikerne i Norge innehar en global innstilling; det så jeg bevis for under det internasjonale historikermøtet i Oslo i 2000. Norske historikere bør skape muligheter som setter historikere fra ulike land og med svært ulike perspektiver i kontakt med hverandre, lytte oppmerksomt til hverandres fremstillinger, søke bevis sammen, tillegge andres historie betydning når en skriver sin egen.
Natalie Zemon Davis mottok Holbergprisen 9. juni i Bergen.
Av Ingrid Myrstad
