Velkommen til HIFO
Velkommen til nettsidene til Den norske historiske forening (HIFO). HIFO er en organisasjon for historikere i Norge, og arbeider for historieforskning og historiefagets plass i samfunnet. Mer informasjon om de ulike arbeidsfeltene våre finner du her.

Reisebrevet: Under Rankes blide åsyn

I en travel hverdag som norsk gjesteprofessor ved Nord-europainstituttet i Berlin, hender det ofte at jeg spiser lunsj i den gamle professorkantinen fra DDR-tiden, i en av fløyene til Karl Friedrich Schinkels flotte universitetsanlegg. Restauranten heter Cum Laude, og har en atmosfære som innbyr til refleksjoner om historiefaget. Et av bordene står nemlig plassert under en byste av en blid og vennlig mann som titter ned fra sin sokkel. Det er selveste Leopold von Ranke. Ranke har ofte blitt ufortjent parkert som naiv empirist, og hans utsagn om ”wie es eigentlich gewesen ist” har gjerne blitt misforstått. Likevel blir jeg ved hans nærvær minnet om hva historiefaget en gang gikk ut på, å finne ut hvordan det egentlig var, den gang da, i fortiden, i historien.

Fra historie til forestillinger og erindringer

Så kom det en fransk historiker, Pierre Nora, som mente at historikerne må slutte å skrive historie for å bygge og feire nasjonen og heller skrive om hvordan nasjonen feirer seg selv. Blikket ble vendt fra historien som objekt i seg selv til historie av andre grad. Vi fikk en strøm av studier av kollektiv erindring, historiebevissthet og bruk og misbruk av historie. Nasjoners selv-bilde og selvforståelse ble det nye studieobjektet, ikke de historiske prosesser som hadde formet dem som geopolitiske enheter.

Spørsmål om hendelsesforløp og hva som hadde forårsaket dem var ikke lenger så interessante. Det interessante var hvordan diskursen og erindringen om dem forløp i ettertid. Historikerens tidligere forsøk på å rekonstruere, beskrive og forklare oppkomst og endringer i levekår, maktutøvelse og klasseforhold ble erstattet med å lese alle kilder som meningsbærende kulturelle tekster. Det var ikke lenger hva kildene kunne utsi om det de berettet om, men måten de sa det på som fanget all oppmerksomhet. Det innebar en slags favorisering av levningsaspektet på bekostning av beretningsaspektet. Aktørenes selvbilde, identitet og kulturelle koding fortrengte en tidligere oppmerksomhet mot deres handlinger, intensjoner og virkninger.

Studieobjektet var gjerne ennå nasjonen, men nå som en forestilt enhet. Med begreper som erindring, identitet og selvbilde kunne studieobjektet diagnostiseres omtrent som pasienten på divanen. Traumatiske erindringer, blokkeringer, tabuer og liknende begreper ble brukt for å forklare patologiske tilstander som innbilning og xenofobi. Selv om det var franske historikere som begynte, er det likevel kanskje i Tyskland at slike betraktningsmåter har fått størst utbredelse. Med tittelen Die Unfähigkeit zu trauern (engelsk utgave: The inability to mourn) antydet ekteparet Mitscerhlich allerede på 1960-tallet at det ikke bare var de enkeltindivider som hadde stått sentralt i tidenes største industrielle massemord som var ute av stand til å angre, erkjenne og sørge. Det var hele nasjonen som måtte bringes til å erindre og bearbeide. Denne prosessen kjenner vi nå godt som ”Vergangenheitsbewältigung” og ”Aufarbeitung der Geschichte”.

Historikere som fulgte denne trenden gikk fra å drive en primært beskrivende og forklarende til en primært fortolkende og ofte også en form for diagnostiserende og helbredende praksis. Det fortolkende element fikk en større tyngde, men det gjaldt ikke som før å fortolke primærkilder for å nå frem til kunnskap om fortidig virkelighet. Oppmerksomheten ble i stedet rettet mot å tolke sekundære tolkninger, diskurser, mytedannelser og konstruksjoner av den historiske virkeligheten. Etter noen tiår med denne praksisen begynner nå kulturhistorikerne å studere tolkninger av tolkninger av fortiden i det uendelige uten å noen gang å se en primærkilde eller oppsøke et arkiv.

Tysk forskning på norske myter

 Humboldt-universitetet i Berlin

Hovedinngangen til Humboldt-universitetet i Berlin der Jorun Sem Fure innehar Steffensprofessoratet i perioden 2009 til 2011.

Det er særlig interessant å følge nettopp denne tendensen i Tyskland når forskningsoppmerksomheten rettes mot norsk nasjonal identitet, norske historiske myter, kollektiv erindring og fortrenging i forbindelse med okkupasjonstiden. Nordmenn ligger med ujevne mellomrom kollektivt på tyske freudianske kulturfortolkeres divan. De fleste av dem får nok aldri vite det, da det skjer i tyske magister- og PhD-avhandlinger som sjelden blir oversatt. Her får nordmenn sine innerste kollektive hemmeligheter, svakheter, laster og vrangforestillinger dissekert og stilt til skue. Den tidligere tyske fascinasjonen for det romantiske, rene og kulturelt og naturmessig uberørte Norge er blitt erstattet av en dybdeboring i den norske sjelen for å grave frem det vi selv angivelig forsøker å skjule for omverden og ikke vedkjenner oss som nasjon. Men av og til går kanskje denne trangen til å drive Vergangenheitsbewältigung på en annen nasjons vegne litt langt? I et slikt lys blir gjerne jødeparagrafen et av de mest vektlagte aspekter ved 1814-grunnloven. Hovedinteressen for okkupasjonstiden blir rettet mot norsk antisemittisme og medvirkning til Holocaust. Den norske motstandskampen blir ofte lettvint avfeid som en nasjonalmyte nordmenn har konstruert i ettertid for å dekke over omfattende kollaborasjon. Deckerinnerungen, avlastende erindring, er den tyske erindringsteoretikeren Aleida Assmanns begrep for å beskrive omgående bevegelser og vegring mot å erindre det smertefulle og skamfulle. Tyske fortolkere av norsk okkupasjonshistorie har under dette perspektivet påfallende vanskeligheter med å oppfatte motstandskampen som reell og av betydning for forløpet av okkupasjonen, og okkupasjonsmaktens fengslinger, tortur, deportasjoner, henrettelser og folkemord i Norge som brudd på folkeretten. Selv om omfanget riktignok ikke kan sammenlignes med det som skjedde i Øst-Europa.

Avlastningsstrategier?

Leopold von Ranke

Leopold von Ranke (1795-1886) var en av de største tyske historikere i det 19. århundre, og ansees ofte som grunnlegger av vitenskapelig historieforskning.

Er dette avlastningsstrategier for egen nasjons skyldtretthet? Kanskje. Det er ikke vanskelig å forstå behovet. Hvordan ser det så ut hvis vi vender blikket fra den fortolkende kulturhistorien til det vi kan kalle primærkildebasert historieskriving? I Tyskland var det amerikanske, israelske og andre lands historikere som først begynte å rulle opp de forferdelige massedrapene og krigsforbrytelsene under andre verdenskrig i sin store bredde, før tyske historikere selv noe motvillig og med en apologetisk grunntone begynte å utforske dette. Den historiske forskningen på dette felt de senere år har imidlertid ikke vært apolgetisk, med noen få unntak. Tvert i mot. Hans Dietrick Looks klassiske fremstilling fra 1972 av den tyske okkupasjonen av Norge fortjener å bli hentet frem og lest på nytt. Storverk om sentrale nazistiske institusjoner som Reichssicherheitshauptamt og Rasse und Siedlungshauptamt av Michael Wildt og Elisabeth Heinemann, er eksempler på fremragende forskning og vilje til å trenge dypt ned i fortidens etterlatte spor med skarpt formulerte problemstillinger og analytisk sofistikerte metoder. Her er det dyktige historikere i nærkamp med primærkildene som er i sving.

Hva ønsker vi egentlig kunnskap om når vi går til vår verktøykasse som historikere? Fortiden eller ettertidens bilder og erindringer av den? I det miljøet jeg nå oppholder meg, hvor historie går under forstavelsen ”kultur” er det nettopp ”bilder av” og ”diskurser om” det nordiske som er det vesentlige, ikke hvordan folk faktisk har levd sine liv i fortiden. Jeg skåler med Ranke før jeg reiser meg, sukker litt og rusler bort til kontoret mitt og leverer inn min kursbeskrivelse for neste semester med overskriften: ”Erindringskultur i Norden”. Men jeg lover meg selv å ikke glemme ham!

Av: Jorunn Sem Fure, professor.

Fakta

Henrik Steffens (1773-1845) var født i Stavanger og var professor og rektor ved Universitetet i Berlin på 1830- og 1840-tallet.

I 1998 ble Henrik Steffens-gjesteprofessorat i norsk-tysk kulturhistorie stiftet som en norskfinansiert stilling ved Humboldt-universitetet i Berlin. Professoratet ligger til Nordeuropainstituttet som er det største instituttet for skandinaviske studier i Tyskland.

Jorunn Sem Fure er Steffensprofessor for perioden 2009-2011

Skiv et svar

Den norske historiske forening (HIFO)
Institutt for historie og religionsvitenskap
Universitetet i Tromsø
9037 Tromsø
Kontakt: post@hifo.no