Velkommen til HIFO
Velkommen til nettsidene til Den norske historiske forening (HIFO). HIFO er en organisasjon for historikere i Norge, og arbeider for historieforskning og historiefagets plass i samfunnet. Mer informasjon om de ulike arbeidsfeltene våre finner du her.

Historien om krigen og krigen om historien.

Hva gjør krigshistorien til et så spesielt forskningsfelt, og hvorfor skal forskningen på andre verdenskrig  prioriteres fremfor andre forskningsfelt, spør Harald Stokkedal Bokn i denne kommentaren.   

[Tekst]: Harald Stokkedal Bokn, stipendiat i historiedidaktikk, Universitetet i Bergen
Den 29. oktober i år holdt institutt for Arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR) og Bergen Historiske Forum et åpent seminar kalt Krigen om Krigen – En historiekultur under debatt. Temaet var debatten om historien om krigen i Norge, og kritikken av en oppfattet dominerende fremstillinger. Forfatter Gunnar Staalesen utfordret Universitetet i Bergen til å holde en høring om historieskrivingen om andre verdenskrig i Bergens Tidende tidligere i år. (BT 22.05.10) Staalesen har fungert som et ekko av professor i historie Torgrim Titlestad sin kritikk av historikermiljøet i Norge, og forfatteren gikk langt i å så tvil om den faglige integriteten til norske historikere: ”Og vi kan bare spekulere over om historikere fikk beskjed om å utelate Furubotns og andres krigsinnsats fra historiebøkene.” (BT 29.10.2009)
Kritikken i og av Bergens Tidende er ikke et enslig eksempel på medias rolle i krigen om historien. Debatten finnes igjen i de fleste store nasjonale aviser. Så hva er det som er så spesielt med historien om andre verdenskrig, som gjør at det vekker en generell interesse i media og befolkingen? Seminaret i Bergen var et uttrykk for en større debatt om krigen, og jeg vil her se på kritikken mot historieforskningen som særlig går på anklager om fortielse og aktiv hindring av forskning på enkelte områder, og forsøke å forstå dette feltet innenfor historiefaget. Som stipendiat i historiedidaktikk, altså ikke krigshistoriker, er det ikke alltid like lett å forstå hvorfor feltet krever å bli prioritert fremfor andre. Historien om krigen er spennende, men det er nesten like spennende å følge krigen om historien.

En styrt og lukket historie?

Er det slik at historien vi tror vi kjenner om andre verdenskrig i Norge kun er et resultat av feige historikere i et forskningsklima styrt av den kalde krigen og kontrollerende politikere, i konspirasjon med forsvaret som stenger arkivene om krigen? Om vi skal tro kritikerne, er det langt på vei dette som har preget historieskrivingen om andre verdenskrig. Dette har ført til at enkelte bestemte sider ved krigen i Norge ikke har fått sin historie fortalt. For dem som følger debatten om andre verdenskrig i landets ulike media, er dette ingen ny kritikk. Deler av historien om andre verdenskrig er bevisst holdt skjult fordi de delene av historien ville bryte med en nasjonal fortelling. Historiker Linda Helen Haukland bruker minoritetshistorie som eksempel, og hevdet i sitt innlegg i forrige nummer av Historikeren at det ikke var plass til minoritetene da den norske identitet skulle konstrueres. Innenfor krigshistorien knytter hun det til mytedannelsen om krigen i Norge, og dels også til en noe vid definisjon av rasisme.
Et annet eksempel på en skjult side ved krigen i Norge, som ble særlig trukket frem på seminaret i Bergen, var kommunistenes rolle i motstandskampen. Titlestad går langt i sin kritikk av historieproduksjonen om andre verdenskrig, og sier at den kalde krigen presset historikere til å holde kommunistenes rolle utenfor den offisielle historien. De historikerne som eventuelt våget seg utenfor den smale sti, ble styrt tilbake av politikerne, som fikk for stor kontroll over historiefaget.
Påstandene til Titlestad er svært alvorlige, og går på historikermiljøets faglige integritet i møte med en tidsånd og kontrollerende politikere. Det er lite som tyder på at dette fortsatt preger forskningsklimaet rundt forskning om andre verdenskrig, og ut i fra hvordan kritikken ble presentert på seminaret i Bergen er jeg langt fra overbevist om at det har preget forskningen i stor grad. En nærmere analyse av påstandene og historikermiljøet under den kalde krigen kunne være interessant. Dersom kritikken treffer, forteller det oss noe om historiefagets rolle, men også om hvordan historie som forskningsfelt håndterte, eller ikke håndterte, en spent politisk situasjon. Tilsvarende er det også viktig å få frem om dette ikke stemmer, ettersom kritikken sår tvil om den frie forskningen i Norge og historikermiljøets faglige integritet.

Alle aktørers dom

Kontrollen over forskningen om andre verdenskrig tok også form av kontroll av arkivtilgangen, ifølge historiker og statsstipendiat Lars Borgersrud. Ifølge Borgersrud var arkivene kun tilgjengelige for forsvarets forskere. Når disse arkivene nå er åpne for alle forskere er altså enorme mengder nytt materiale tilgjengelig. På seminaret i Bergen kom Borgersrud med en oppfordring om at forskere må inn og få en oversikt over hva som ligger i disse arkivene, som ingen har forsket på før.
Det at nytt materiale var tilgjengelig, og at fremstillingen av historien om krigen i Norge er så skjevt fremstilt ble brukt som grunnlag for et krav om at krigen må prioriteres som forskningsfelt. Jeg er helt enig i at dersom kildene i disse arkivene kan føre til en ny forståelse av krigen i Norge, er det absolutt noe det bør forskes på. Samtidig er det ikke unikt for krigshistorien som forskningsfelt at det finnes et dominerende perspektiv, og det er heller ikke unikt for dette feltet at det finnes kilder som ikke er blitt undersøkt av forskere. Dermed blir det et spørsmål om hvorfor dette feltet skal prioriteres fremfor andre forskningsfelt.
Her kommer vi inn på det som gjør krigshistorien til et så spesielt felt, nemlig den nærheten mange føler til stoffet. Oppmerksomheten debatten om krigshistorien får i media viser at dette oppfattes som et fortsatt relevant tema. Norge som samfunn diskuterer og evaluerer fremdeles hvordan vi som samfunn håndterte krigen i seg selv, men også hvordan vi håndterte den i etterkrigstiden. Argumentene om hvorfor dette feltet skal prioriteres er også preget av denne oppfatningen av forskningsfeltets iboende relevans.
Titlestad krever at alle fakta må på bordet, slik at vi kan få frem sannheten om fortiden. Dette er problematisk i seg selv, ettersom alle fakta ikke får plass på bordet på grunn av skillet mellom historie og fortid. Det er et klart skille mellom hendelsene som utgjør fortiden, og historikerens fortolkning og fremstilling av hendelsene i skriftlig form. Historiefaget baserer seg på at det er mulig å fremstille rimelige tolkninger av fortidens hendelser, men noe endelig sannhet kan aldri gis. Derfor må argumenter tuftet på en positivistisk forståelse av historiefaget legges død, snarest.
Et annet argument som gikk igjen på seminaret i Bergen er oppfatningen av at alle må få sin takk, eller dom, av historien. Her blir skillet mellom het og kald erindring svært uklar, og et så klart samtidig mål med historien fremstod som lite problematisk for flere av deltakerne i panelet. Er det takk for innsatsen som er historiefagets oppgave? Skal vi som forskere kartlegge enkeltpersoner og gruppers handlinger, slik at vi kan hylle eller dømme aktørene? Videre blir det også et spørsmål om dette kravet til å takke aktørene strekker seg lenger tilbake enn krigen, og vi må begynne å navngi og takke bønder og andre aktører som i århundrer har bidratt til å opprettholde Norge som nasjon.
Som begrunnelse for å prioritere et forskningsfelt, faller dette argumentet for sin egen urimelighet. Samtidig peker det på en annen viktig side ved dette feltet, nemlig formidlingen av krigshistorie og krigen om historien i etterkrigstiden.

Den offisielle historien

Til tross for påstander om blokkerte arkiv og politisk press, ble det, og blir fortsatt, forsket mye på andre verdenskrig i Norge. Denne historieproduksjonen er blitt kritisert for å utelate bestemte sider av historien om krigen fra den offisielle historien. Og nettopp ideen om en offisiell historie er svært spennende, og også svært problematisk. Det er et åpenbart problem at kritikken mot historiefaget er av en noe innforstått karakter, ettersom det bare refereres til en offisiell historie, eller den norske historien, uten at det vises til konkrete verk.
Slik jeg forstår det, er det snakk om hvilke sider ved historien som kommer med i de mer generelle fremstillingene av krigen i Norge. Historiker Synne Corell har nylig avlagt doktoravhandlingen Krigens ettertid: okkupasjonshistorie i norske historiebøker hvor hun gjennomførte en tekstanalyse av tre utgivelser om krigen i Norge: Norges Krig (1947-50), Norge i krig (1984-87) og Norsk krigsleksikon (1995). På seminaret i Bergen presenterte hun enkelte av funnene fra avhandlingen.
I følge Corell blir det konstruert et kollektivt Krigs-Norge i disse verkene, og det fører til at enkelte sider ved krigen ikke kommer med. Blant annet har hun funnet at det fremstilles et Motstands-Norge som et homogent samfunn, og at motstandsbevegelsen fremstilles som avpolitisert. Dette henger blant annet sammen med et Vi-fellesskap, som brukes aktivt i disse fremstillingene. Slik sett gir Corell kritikerne til en viss grad rett i at enkelte sider av krigen, og herunder kommunistenes rolle i motstandskampen ikke kom med.
Selv om kritikken er rettet mot en idé om en offisiell historie favner den videre enn en ren kritikk av enkelte oversiktsverk. Forskningen om krigen i Norge er mer enn bare oversiktsverk, og dersom kriteriet for at det blir forsket på et tema er at det er med i et oversiktsverk, kjøper jeg ikke premissene for kritikken. Et oversiktsverk gir et samlet bilde av et fenomen som har flere sider enn det er mulig å dekke, og det vil alltid være en utvelgelse av materiale og tema i alle forskningsarbeid. Ettersom slike verk ofte skal dekke større tema enn det mer spesialiserte forskningsarbeid fører det også til at valgene blir tydeligere, og flere sider som ikke kan belyses.
Dersom det er en kritikk mot slike verk, må dette gjøres tydeligere. At et tema ikke er dekket i et oversiktsverk er ikke det samme som at det ikke forskes på det. 
Et eksempel er kommunistenes rolle i motstandskampen. Her har Titlestad skrevet mangfoldige bøker om Furubotn sin rolle i motstandskampen på Vestlandet siden 1970-tallet. Forsker ved Norges Hjemmefrontmuseum, Frode Færøy, som deltok på seminaret i Bergen skrev hovedfagsoppgaven sin om kommunistenes motstandskamp i Bergensområdet. Det er også et prosjekt i gang nå, under ledelse av Lars Borgersrud, om Saborg sin aktivitet i Bergen under krigen. Dette er bare tre eksempler, og det finnes nok enda flere. Så det har blitt forsket, og blir fortsatt forsket på dette fortiede tema.
Det spørs om kriteriene for å kalle noe fortiet bør være noe annet enn om det er med i enkelte oversiktsverk eller ikke.

Stein, på stein, på stein

Med en eim av konspirasjonsteori ble, og blir, historieforskningen i Norge hardt kritisert av Titlestad og Borgersrud. Problemet er at når de presenterer denne kritikken er enten belegget tatt for gitt, eller ikke så tydelig som de vil ha det til.
Det er absolutt en styrke at kritikk fremmes mot etablerte ideer innenfor historiefaget, og at kildegrunnlaget for disse fremstillingene undersøkes grundig, men ukritisk kritikk er langt fra en styrke. At historien om krigen nok ble påvirket av det politiske klimaet etter andre verdenskrig, er det vanskelig å være uenig i, men som historikere i dag er det begrenset hva vi kan gjøre med det. Den forskningen som skjedde i etterkrigstiden er skrevet, men det betyr ikke at vi ikke kan gjøre noe som helst.
Vi kan selvsagt analysere de historiene som ble skrevet, som Corell har gjort med tre verk allerede, og vi kan prøve å danne et bilde av konteksten til historieskrivingen i denne perioden. Ny forskning på feltet kan også bidra til å endre vår forståelse av fem enormt dramatiske år i norsk historie.
Etter seminaret i Bergen ble jeg likevel i liten grad overbevist om at dette feltet bør ha en soleklar forrang fremfor andre forskningsfelt. Positivismen hang som en klam hånd over deler av kritikken, og historiefaget blir ikke drevet frem av positivister som leter etter steiner til steinsamlingen sin. Jeg er heller ikke sikker på at det er kald erindring som driver flere av forskerne som deltok på seminaret i Bergen. Snarere sitter jeg igjen med en følelse av at det ikke nødvendigvis er den verdistyrte erindringen de er kritiske til, men hvilke verdier som styrer den.

Skiv et svar

Den norske historiske forening (HIFO)
Institutt for historie og religionsvitenskap
Universitetet i Tromsø
9037 Tromsø
Kontakt: post@hifo.no