Velkommen til HIFO
Velkommen til nettsidene til Den norske historiske forening (HIFO). HIFO er en organisasjon for historikere i Norge, og arbeider for historieforskning og historiefagets plass i samfunnet. Mer informasjon om de ulike arbeidsfeltene våre finner du her.

Minne, myte og kulturhistorie i Oslo

3.–6. august går den årlige internasjonale kulturhistoriekonferansen av stabelen i Oslo. Temaet er «History – memory – myth: Re-presenting the past». Arrangøren ønsker særlig historikere velkommen.

Minne, myte og kulturhistorie i Oslo

RUNAR JORDÅEN

Historikeren, nr. 1 2011

3.–6. august går den årlige internasjonale kulturhistoriekonferansen av stabelen i Oslo. Temaet er «History – memory – myth: Re-presenting the past». Arrangøren ønsker særlig historikere velkommen.

Dette er den fjerde konferansen arrangert av International Society of Cultural History (ISCH).

– Gjennom selskapets korte historie har medlemstall og antall konferansedeltakere økt, slik at vi nå regner med 200–250 deltakere i Oslo. Deltakerne kommer fra de fleste deler av verden, blant annet nokså mange fra Australia og Brasil, sier Anne Eriksen, professor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, UiO, og leder for konferansen.

Kollektivt minne

Konferansen tar utgangspunkt i det interdisiplinære feltet «kollektivt minne» og fokuserer på studier av blant annet festivaler, monumenter og historiske framstillinger. At fortiden – eller bildet av den – blir konstruert og er gjenstand for forhandling er innsikter som har ført til mye forsking innen både kulturhistorie og historie generelt. Studier av alt fra minne- og historieforvalting på individuelt nivå til prosesser på kollektivt nivå – som nasjonsbygging og andre gruppeidentiteter – har vært sentrale temaer, særlig innen historie- og kulturforsking. Men er kulturhistorie et fag?

Fag eller felt?

Anne Eriksen mener kulturhistorie må betraktes både som fag og som et interdisiplinært felt:

– Det er snakk om et ganske tverrfaglig felt, i alle fall når man ser på den faglige bakgrunnen til deltakerne. Historikere er nok i flertall, men det er også mange som har bakgrunn i mediefag eller estetiske fag (altså kunsthistorie og litteraturvitenskap). I nordisk sammenheng gjør etnologer og folklorister seg gjeldende. Denne situasjonen gjør at kulturhistorie per i dag er mer et felt enn et fag. Samtidig er det slik at både dannelsen av ISCH og etableringen av kulturhistorie som eget studietilbud mange steder, ikke minst Tyskland, innebærer en utvikling mot større grad av institusjonalisering og vilje til å formalisere feltet som fag. I Norge har kulturhistorie eksistert som eget fag siden 2003 (Oslo), i Finland går fagets historie vesentlig lengre tilbake. At kulturhistorie allerede finnes som eget fag her i Norden, gjør oss interessante i internasjonal sammenheng, og det er nok noe av grunnen til at Oslo ble tildelt vertskapet for årets konferanse.

Kulturvitenskap eller kulturhistorie?

I Norge er kulturhistorie et fag ved Universitet i Oslo, i Bergen har de tilsvarende miljøene blitt til «kulturvitenskap» blant annet inspirert av de engelske «cultural studies». Dette er et fragmentert felt som har sin bakgrunn i kritisk teori og ulike poststrukturalistiske retninger, og som kan karakteriseres som studium av hvordan mening blir skapt og opprettholdt innen en kultur. Etter hvert har det imidlertid også blitt institusjonalisert som fag i en rekke andre land, for eksempel i Tyskland (Kulturwissenschaft) og til dels i Norden. Hva er så forholdet mellom «kulturhistorie» på den ene siden og «cultural studies» eller kulturvitenskap på den andre siden?

– Det internasjonale engasjementet for å bygge opp kulturhistorie har til en viss grad også handlet om å markere en avstand til cultural studies-miljøene, samtidig som det opplagt er mange forbindelseslinjer. Kulturhistorikere er grunnleggende opptatt av historiske tilnærminger og spesifikt historisk problematikk knyttet til kildebruk, periodisering og mulighetene til å forstå fortidens annerledeshet. Mange jobber dessuten med middelalder eller tidlig nytid – og alt dette skiller dem jo en del fra den vanlige cultural studies-profilen, sier Anne Eriksen.

Historikerne kommer

Hva så med historikernes plass innen kulturhistorien og på konferansen i Oslo?

– Internasjonalt er det et tyngdepunkt av historikere i kulturhistorie-miljøet, noe som vel i seg selv indikerer at dette appellerer nettopp til historikere. I norsk sammenheng har historiefaget tradisjonelt hatt et tyngdepunkt innen politisk og økonomisk historie. Konferansen er opplagt spennende for norske historikere som er mer orientert mot sosial- eller kulturdimensjoner, men jeg tror også den kan være nyttig for forskere som er interessert i å følge med teoretisk, f.eks. innenfor mikrohistorie, historiebruk / kollektiv erindring, diskursteoretiske tilnærminger og representasjonsproblematikk.

Museer og minnesmerker

Eriksen har tro på at det blir mange høydepunkter under konferansen. Det er allerede godkjent 120 innlegg og hun forventer flere.

– Om jeg skal framheve noe, gleder jeg meg selvsagt særlig til å høre de inviterte hovedtalerne, og er fornøyd med at vi har fått oppfylt alle våre ønsker med henblikk på internasjonale storheter. Særlig vil jeg fremheve James Young, som skal snakke om holocaustmonumenter, og Tony Bennett som har hatt helt grunnleggende innflytelse med sin Foucault-inspirerte bok om utstillinger, museer og offentlighet, sier Anne Eriksen.

Sjå nettsidene til konferansen for påmelding: http://www.hf.uio.no/ikos/english/research/events/conferences/isch2011/sessions-and-papers/

Skiv et svar

Den norske historiske forening (HIFO)
Institutt for historie og religionsvitenskap
Universitetet i Tromsø
9037 Tromsø
Kontakt: post@hifo.no