Velkommen til HIFO
Velkommen til nettsidene til Den norske historiske forening (HIFO). HIFO er en organisasjon for historikere i Norge, og arbeider for historieforskning og historiefagets plass i samfunnet. Mer informasjon om de ulike arbeidsfeltene våre finner du her.

Slik blir DU en vinner – og andre amerikahistorier

 

”Smil, vær positiv og ikke si noe negativt. Du vet ikke hvem som lytter.”

Arbeidsmesse: I alt 160 ulike komiteer arrangerte arbeidsintervjuer under møtet i Chicago. (Foto: Chris Hale, http://blog.historians.org)

Dette er et av de første rådene til nye besøkende under de 126. årlige amerikanske historikerdagene (AHA), som i år fant sted i Chicago i begynnelsen av januar. Rådet kommer akkompagnert av skrekkhistorier fra hotellheiser eller fly til tidligere konferanser. Hovedrollen innehas alltid av en ung og håpefull historiker som uttaler at han tviler på om han faktisk har lyst på jobben han har søkt på. Kommentaren blir uunngåelig plukket opp av en tilfeldig forbipasserende som noen timer senere sitter på motsatt side av bordet under selve jobbintervjuet.

 

For verdens største nasjonale historikerkonferanse er ikke som alle andre konferanser. Dette er en historikermesse hvor du mer enn noe annet skal selge deg selv. I tillegg til dertil egnede suiter er en egen etasje satt av til nettopp kontinuerlige jobbintervjuer. 160 ulike komiteer er i sving, opp fra 115 i fjor. Mange av deltakerne har både fem og ti jobber de skal intervjues for i løpet av fire hektiske dager. Hvert år er det noen som lykkes. Om de ikke får drømmejobben, så sikrer de seg i det minste det første virkelige steget på det alle håper skal bli en lysende historikerkarriere. Flertallet reiser hjem som tapere. En erfaring rikere; erfaringen av ikke å ha lykkes.

 

Velg ditt eget eventyr
Det er stort, det er forvirrende, det er travelt. Ikke bare byen Chicago, med skyskrapere og konstant blåst fra alle himmelretninger, gater i flere plan og paradegaten ”The Magnificent Mile” bestående av eksklusive butikker på begge sider av en åtte felts tett trafikkert bilvei. Også selve konferansen er overveldende. Det offisielle konferanseprogrammet har alene 257 sesjoner. I tillegg kommer 176 sesjoner fra søsterorganisasjoner – med latinamerikansk historie og kirkehistorie som de største.

Forelesningssal (Foto: Magnus Vollset)

 

Nær seksti parallelle sesjoner fordelt på tre konferansehotell, en filmfestival, en egen TV-kanal, mottakelser, utflukter, lunsjer, et messeområde med over nitti utstillere og det berømmelige arbeidssenteret hvor det er forbudt å gå om du ikke har ordnet en avtale på forhånd… Det er lett å miste pusten. Og det er noe arrangørene forventer. Derfor er flere sesjoner rettet direkte mot førstegangsbesøkende: Slik får du mest ut av arrangementet.

 

– Ikke oppfør deg som på andre konferanser. Alle er ukomfortable her. Si hei i heisen. Introduser deg for fremmede. Inviter folk på lunsj. Sett sammen et program der du lærer om noe du ikke har greie på. Velg ditt eget eventyr, oppfordrer Aeleah Soine, førsteamanuensis ved Saint Mary’s College i California; et kjent ansikt for en litt forvirret bergenser. I september i fjor åpnet hun en historikerkonferanse mellom de syv fjell om humanisme, sykepleie og misjon i et transnasjonalt perspektiv. Der holdt hun et innlegg om den internasjonale diakonisseutdannelsen ved Kaiserwerth på midten av 1800-tallet, i Chicago er hun blant dem som har ansvaret for å få førstegangsbesøkende til å føle seg velkomne.

 

Det kommer godt med. I jakten på arrangementets egen TV-kanal var det umulig å unngå de statlige TV-reklamene der bilbomber blir parkert på trafikkerte gatehjørner, igjen og igjen. Budskapet om å SI IFRA om man ser noe mistenkelig (ellers blir noen drept) gjør at jeg ble litt paranoid. I hvert fall til å begynne med.

 

Heldigvis viser det seg snart at amerikanske historikere er som historikere flest: Jevnt over ålreite mennesker med spennende fortellinger de gjerne vil dele.

 

Lærdom fra fortiden
Temaet for årets konferanse var ”Communities and networks”. Etter utdelingen av hele 34 ulike utmerkelser la avtroppende president Anthony Grafton fra Princeton i sin avskjedstale vekt på det humanistiske nettverket i Europa som allerede på 1600-tallet ble spredt til Den nye verden. Hovedpersonen i fortellingen var den tyske utvandreren Francis Daniel Pastorius, som i tillegg til å være medforfatter av den første store amerikanske protesten mot slaveriet, var bærer av en europeisk humanistisk kulturarv som lett lot seg tilpasse behovene i den nye verden.

 

– Historie dreier seg om ulike måter mennesker har forholdet seg til informasjon. Kanskje har vi den dag i dag noe å lære av Pastorius. I dag starter et typisk forord i en bok med en liste med personer vi vil takke, og så en understreking av at alle eventuelle feil er forfatterens ansvar. Målet er å være feilfri, takkelisten er underforstått en måte å fordele skyld på. Pastorius’ forord åpnet slik: ”Disse sidene er fulle av feil. Si ifra, så får jeg rettet opp i det til neste utgave”, fortalte Grafton til stor latter fra salen.

 

I tillegg til studier av nettverk og samfunn, og et panel til ære for Peter Burke (også han var nylig på norgesvisitt), hadde konferansen et særlig fokus på digitale hjelpemidler i forskning og undervisning. Hele 23 sesjoner og workshops var dedikert temaer som data-mining, formidling via internett og gjentatte oppfordringer om at stadig flere digitaliserte kilder bør åpne for nye historiske spørsmål. Om historieskrivingen skulle følge en teleologi hvor amerikanerne ligger i forkant og vi europeere dilter etter, må vi nok gjennom en runde relativt blind entusiasme før spørsmål som hvordan delvis digitalisering påvirker kildeutvalget blir ytret i plenum. Det samme gjelder diskusjonen om hvorvidt søkemotorer og telleverktøy, hyperlenker og videoer gjør at enkelte typer fortellinger blir skjøvet i bakgrunn til fordel for tidslinjer som viser forekomsten av enkeltord over tid eller dramatiske fragmenter fra fortiden, som muligens aldri blir til noe mer enn nettopp fragmenter og enkeltord. Kanskje vil debatten heller etter hvert dreie seg om hvordan boken som medium har formet vår historieforståelse?

 

Uansett, neste års AHA-møte vil foregå i New Orleans med temaet ”People, places and stories”. Dødlinje for å foreslå sesjoner er 15. februar.

 

 

Slik blir DU en vinner

Siden AHA har et såpass sterkt fokus på karriere er det ikke overraskende at det også var egne sesjoner om å søke forskningsmidler, enten det er fra spesifikke arkiver, stiftelser, stipendiatutlysninger, forskningsråd eller internasjonale rammeprogram. Ifølge panelet går mer enn hver fjerde stipendiat-dollar innen historiefaget i USA til utlendinger og det er stadig flere om benet. Hvordan blir DU vinner?

 

  • Les utlysningsteksten nøye og tilpass søknaden deretter. Dersom stipendet ikke passer prosjektet ditt er det en bedre bruk av tiden å lete etter et stipend som faktisk er relevant.

 

  • Send heller få og gode søknader enn mange og dårlige. Det er flere gode søkere enn det finnes penger til, og alle panel vil lete etter grunner til å kutte i bunken. Du gjør deg selv en bjørnetjeneste dersom du leverer et utkast, eller om prosjektet er urealistisk innenfor de oppgitte rammene.

 

  • Det viktigste først: Bedømmelseskomiteen skal gjerne lese hundrevis av søknader – få fram hva ditt prosjekt bidrar med på første side. At ingen har studert det samme tidligere er ikke nok, du må vise hvordan ditt prosjekt er ett bidrag i pågående fagdebatter eller kan bidra til å videreutvikle feltet.

 

  • Gjør deg flid med vedleggene. En CV forteller en historie; hvem du er og om du har det som trengs for å oppnå målene dine innen tiden du har tilgjengelig. Anbefalelsesbrevene fra veileder og fagfeller bør være direkte relevante for den konkrete søknaden.

 

  • Skaff deg skyggelesere og be om råd. Søknaden vil bli lest av et panel med andre spesialiseringer enn din egen, gjør det til en vane å la utenforstående lese søknadene dine og si hva de får ut av den. Les og diskuter andres søknader.

 

Foto: Magnus Vollset

Og om du ikke får napp, husk at det ikke nødvendigvis er din søknad som er dårlig. Komiteene må ta mange hensyn – noen ganger kan kjønnsbalanse eller bakgrunn vippe i din favør, andre ganger er du uheldig. Ikke gi opp! Husk at en søknad er en anledning til å reflektere over eget arbeid, både hvordan du vil gjennomføre prosjektet, disponere tiden og hva vil du få ut av forskningen. Om du ikke lærer noe av selve søknadsprosessen, har du gjort noe galt.

 

Kanskje ikke dumt å ha i bakhodet, også på vår side av dammen?

 

MAGNUS VOLLSET

Stipendiat, Universitetet i Bergen

 

 

Skiv et svar

Den norske historiske forening (HIFO)
Institutt for historie og religionsvitenskap
Universitetet i Tromsø
9037 Tromsø
Kontakt: post@hifo.no